Vår bråflotte oase

I dag var den store dagen. Etter å ha tittet forventningsfullt ut gjennom verandadøra både titt og ofte i håp om at det grønne graset plutselig skulle åpenbare seg, kunne endelig Storesøster konstantere at det grønne graset var på vei. Det lå der ute i oppkjørselen vår, samlet i små ruller oppe på et lasteplan på en bil. I bilen var det to arbeidskarer som var skremmende effektive. Etter snart en måned her nede der “I fix tomorrow” betyr noe sånt som at “…jeg skal vurdere å begynne å tenke på det i neste uke, hvis jeg ikke har glemt det”, ble vi helt overveldet over pågangsmotet til disse karene. De to hadde gått gjennom huset og ut i bakhagen omtrent før ekkoet av ringeklokka hadde stilnet i huset. Den ene begynte å vatne, den andre hev seg over en spade og deretter var han over på ei rive og det hele var i gang før jeg hadde rukket å si “eh... hello” og kledd på ungene som var ikledd den mest naturlige habitt her nede; Adams drakt.
Altså, de vatnet og grov og planerte og plukket ut små steiner. Etter en halv time var hagen blitt et vått teppe av sand og karene fòr ut like fort som de kom. “Grass will come one hour, sir”, hører vi idet døra slår igjen. Du verden for en effektivitet. De starter opp bilen og forsvinner. Sannsynligvis for å hente gras i Doha.

Som de hadde sagt, dukket de opp igjen etter en time. Nå med gras. Siden vi bor omtrent i midten av et rekkehus, må alt graset bæres gjennom hele huset og ut i hagen på baksiden. Karene bærer og svetter. Lillebror begynner med kveldsmaten og har full oversikt over karene som strener forbi ham. Han blir etter hvert skikkelig kompis med “the garden people”og smiler og vinker hver gang det kommer en kar med litt gras forbi. Det hele må jo virke rimelig surrealistisk for en ettåring. Tenkt deg selv at du sitter på din egen stol i din egen stue og skal spise litt kveldsmat og så….. Der kommer en mann med litt gras forbi og så kommer han tilbake uten gras for deretter å komme forbi med gras igjen. Dette gjentar seg omtrent to hundre ganger. Hva annet kan han gjøre enn å smile og vinke til dette merkelige opptrinnet.

Det hele var over på en time. Graset ligger der, grønt og innbydende. Storesøster kan nesten ikke tro sine egne øyne. Nå gjenstår det bare å vatne, annenhver time i følge “the garden people” . “Water, one hour, water - water, one hour, water, sir”. Det er bra at Marit er hjemmeværende for dette kommer til å bli mye arbeid. Men vi er overbevist om at det vil være verdt det!