Vår, trallallala...

Det har ikke vært den helt store vinteren med tanke på snømengder og kulde. Det betyr at våren liksom har ligget der, latent, i lang tid. Påskeliljene i hagen har blomstret i hele vinter og siden snøen ikke har lagt seg over lang tid, er vi nesten vant til å se gresset og døde planterester. Men her i helga var det akkurat som om vi oppdaget at det var blitt vår. Vi er jo tross alt kommet nesten helt til slutten av den første vårmåneden. Vi har diverse prosjekter i hagen - Erlend skal rive en del av rekkverket på verandaen slik at verandaen blir en mer integrert del av hagen. Rekkverket på verandaen vår er veldig massivt og det føles nesten som en vegg. Ved å åpne opp den ene siden av verandaen, samtidig som vi gjør steinmuren rundt hagen litt lavere, håper vi at dette skal gi et litt mykere og mer åpen preg i hagen.

Marit og unga har rensket i bed og fjernet gamle planterester. Det dukket opp nye spirer og skudd overalt så dette ser riktig så lovende ut. Dessuten er rosebusker og klematiser beskjært. Nå kribler det i fingra etter å få satt de første stemorene ut i potter. Vi får holde ut til etter påske.

Den øverste raden av steiner fjernes slik at muren blir lavere. Her skal det fylles på med jord og diverse krypende studer skal få flytte tilbake.



Steinene fra muren har gjenoppstått som ny støttemur lenger ned i hagen. Erlend begynner å bli en dyktig steinlegger.


Her er rekkverket (som er som en vegg) blitt fjernet. Nå skal verandaen og hagen gå i ett, noe som vil gi en mye bedre åpen følelse.

Arbeidet med å sette løk i fjor høst har gitt resultater. Det dukker opp løkplanter på steder jeg ikke engang husker at jeg la dem.

Endelig har jeg fått til noe litt mer parmanent til bedet langs trappa opp til inngangsdøra. Her skal det bli både påskeliljer, narsisser og tulipaner.

Tulipaner og divesre annet i krukke utenfor inngangsdøra.

Bedet blir adskilig penere etter at vi har fått fjernet alle de gamle planterestene (eller vinterdyna som unga kaller det).

Rislapper på verandaen er en sikker vinner hver gang. Et stort berg med lapper ble fortært på kort tid.

Skal, skal ikke

Vi har hatt mye glede av bloggen vår og det har vi inntrykk av en del andre har også. Spesielt i melankolske stunder har det vært artig å sett tilbake på bilder og kommentarer fra ting vi har opplevd. Det var i utgangspunktet det faktum at vi skulle bo et år i utlandet, langt vekk fra venner og kjente, som gjorde at vi startet med bloggingen. Det utviklet seg etterhvert til en daglig rutine å legge ut et blogginnlegg med jevne mellomrom.

Etter at vi kom tilbake og begge har stertet opp med jobb, samt diverse andre prosjekter, har det blitt vanskeligere å prioritere bloggen. Begge vi voksne sitter mye på data gjennom arbeidsdagen så det er ikke førsteprioritet å starte opp igjen når man er ferdig med middag, oppvask og legging av ungen.

Men stadig er vi inne og titter på gamle historier. Vi kurer på hvordan været var i forrige påske eller når var det egentlig vi var i Oman? Da står bloggen vår der som et oppslagsverk og dagbok med gode minner og flotte bilder.

Javel, så tar vi sjansen på å starte opp igjen, men ambisjonsnivået er lavt denne gangen. Det blir sannsynligvis ingen lange utredninger og titalls bilder i hvert innlegg. Dette nye bloggprosjektet blir vel mer en slags dagbok for oss selv og unga. Såp får vi se om vi synes det er morsomt igjen - da fortsetter vi. Dersom det bare blir pes så slutter vi.

Det kan forøvrig hende at vi kommer til å stenge bloggen vår for almennheten, men da er det selvfølgelig mulig å få adgang bare ved å spørre.

Da gjenstår det bare å ønske oss selv velkommen til bloggverdenen!

Hyttetur med tante Babs

Endelig skulle vi treffe igjen Barbro igjen - det gledet både store os små deg til. Barbro kom opp til hytta på lørdags formiddag og siden været var storslagent så tok de to voksne jentene avgjørelsen om at de ville på tur. Det ble en flott skitur opp til Høa, ingen veldig lang tur, men langnok siden damen, i tillegg til å gå på ski opp og kjøre telemark ned igjen, også skulle ha pust og energi til å skravle om alt og ingenting. Det er godt å ha slike venner som Barbro - en venn som ikke bare er en venn for meg, men som også er venn med mann og barn i tillegg. Vi er heldige som har deg Barbro.




På søndag var det fortsatt strålende sol og alle jentene (to store og en litt mindre) ville på tur til Løa. Det er et yndet turmål for kortere turer. Vi legger i veg og jeg må si at jeg blir nesten rørt av å se turgleden til Storesøster. Hun bobler over av glede og prater ustanselig mens vi går oppover skisporet. Etter å ha gått i omlag en time ser vi plutselig to kjente skikkelser bak oss. Det er gutta boys som også ville ut på tur og som faktisk har tatt oss igjen. I imponerende stil og med et stort smil om munnen tasser vi sammen innover i bjørkeskogen på veg mot Løa. Det er , som alltid, Storesøster som finne Løa og gjensynsgleden er stor. Dette er et sted som vi har vært mye og som er like fint til alle årstider.

En liten smøre- og drikkepause før vi tar neste kneik.

To venninner på tur - et flott vennskap og felles glede over å være på tur.



Gutta har sin egen stil. Et tau rundt magen hjelper mot bakglatte ski.

Lang, lang rekke.

Velfortjent matpause ved Løa.

Lange istapper er alltid fasinerende.