Arabic night

Endelig var det tid for kvalitetsvoksentid igjen. Vi har alliert oss med en nabo og sambygding fra Eie som barnevakt. Han er også pappaen til Storesøsters kompiser på barnehagen hjemme. Siden kone og barn sitter igjen i Sunndalen og venter på å komme nedover til Qatar i august tenkte vi at det kunne være nyttig for Johannes å ikke glemme hvordan det er å ha barn. Så da fikk han altså oppdraget om å være barnevakt for oss.

Takk for innsatsen Johannes! Unga er vel sjeldent så enkle og rolige som når du sitter barnevakt og vi lover å gjøre gjengjeld så dere også får litt kvalitetsvoksentid når AG kommer nedover til høsten.

Kvalitetsvoksentiden startet i souqen med middag på en bedre arabisk restaurant. Selvfølgelig gikk vi rett på de arabiske spesialitetene i menyen og fikk både det ene og det andre.

Forretten var hammoush og labneh med brød til. Begge deler en slags dressing/saus til å dyppe brødet i. Riktig så godt og sikkert omlag 500 kalorier vil jeg tro.

Hovedretten var enda mer spennende. Marit var godt fornøyd med synet av sin rett som var diverse kokte skanker sammen med orientalsk ris og linser. Det oste av orientalske krydderier som kanel, kardemomme og nellik. Godt var det. Erlend skulle være enda mer vågal og bestilte noe han absolutt ikke forsto hva var. Når retten dukket opp på bordet var det første og eneste han sa: "Ta her må e eta fort så e ikkje kaste opp". Marit tittet vekselvis litt bekymret bort på sin mann og matretten foran ham. Matretten så grei ut den; en slags rød bakt gryterettlignende sak med ukjent innhold. Det var visst noe med konsistensen fikk jeg fortalt fra min bedre halvdel, kombinert med noen forundelige smaker. Når vi etterpå oppdaget at retten i hovedsak besto av bløtlagt brød, skjønner jeg litt mer av hans stadig mer lidende uttrykk utover i måltidet. Vi klarte oss likevel, ingen kastet opp og begge to gikk oppreist ut av restauranten. Noens mager skvulpet mer enn andres, men sånn er det jo ofte.

Skal det være arabisk aften, så skal det være arabisk aften. Under det mottoet satte vi oss ned på en lokal fortausrestaurant for å beskue livet i gata. Der bestilte vi oss hver vår kopp med tyrkisk kaffe (noe sinnsykt godt og sinnsykt søtt selv om vi bestiller den uten sukker), arabiske småkaker og selvfølgelig vannpipe, shisha - med eplesmak. Vi syntes vi var virkelig arabiske der vi satt og svettet. Godt over 40 grader og med en luftfuktighet omtrent som en norsk badstu. Dette måtte foreviges med et fotografi. Erlend røyker og poserer med kaffekoppen og vannpipa. Alle som kjenner Erlend vet at han ikke gjør noe halvveis. Sånn er det heller ikke i dette tilfellet. Han damper som et lokomotiv fordi det skal være mye røyk i bildet for virkelig å vise til alle at her skal det jammen røykes. "Ta her har e gjort mange gange før" liksom.

Kombinasjonen vanskelige lysforhold og en kranglete blitz gjør at han, stakkaren, må posere på denne måten ganske lenge. Det er ikke før jeg oppdager et stadig økende antall svettedråper på pannen hans at jeg begynner å skjønne at noe ikke er helt som det skal være. Det ble da ikke så plutselig varmt liksom. Når han kaster seg over en diger vifte som står litt bortenfor oss og omtrent kjører hodet inn i den for å avkjøle knollen spør jeg forsiktig om han ikke er helt i form. Nei, han er visst ikke det nei. Kanskje litt mye røyk for en ellers ikke så innrøkt kropp som i utgangspunktet var litt i utakt med seg selv etter å fortært et halvt utvatnet brød. Vi sitter helt stille en stund for å se om tilstanden forverrer eller stabiliserer seg. Det roer seg heldigvis etterhvert ned og Erlend mister litt av det grønne skjæret han hadde i ansiktet et lite øyeblikk. Vi betaler for oss og tusler litt rundt i souqen før vi vender snuten hjemover.

Avslutningsvis kan jeg fortelle at det halve utvatna brødet ligger igjen langs vegen mellom Doha og Mesaieed et sted.

Nå ligger han rett ut på sofaen og sier at han bostavelig talt er mettet på arabiske kulturopplevelser for en stund.