Nepal - dag 1

Ved innsjekking på flyplassen i Doha,
to timer før avgang,
får vi beskjed fra den smilende mannen bak skranken :
"Beklager, men flyet er fullt".
"Are you kidding", sier Erlend.
. . .
Er det mulig ?!
Det passer jo bra :-/. Kl. er 2315 og vi har to trøtte unger med oss.
. . .
Etter en utblåsning og en påfølgende times venting og vi er inne på "gate´n".
. . .
Ja ja, en litt dårlig start. Men det gikk jo bra for oss til slutt.
Værre er det for de to som allerede hadde plass,
men som må vente på neste fly som går i morra.
Men har en billett, så har en billett.

Fremme i Kathmandu stiller vi frem klokka.
+ 2 t og 45 minutter !!!
Ja sånn, kan det gå når et lite fattig fjell-land vil ha en liten
tidsforskjell til India ( + 2 t og 30 min) og Kina (+ 3 t).

Inne på flyplassen blir vi møtt av en mann med munnbind
som måler tempen og leverer ut helseskjema til passasjerene.

Så er turen for innreisesøknad og visumsøknad.
Til visumet må vi ha kontanter,
så vi veksler noen større Qatari riyaler
og får 50 dollar og 24300 nepalesiske rupier tilbake.
Lillebror ser ikke poenget med visumsøknad og passerer
kontrollen i sine lånte blinkende kaptein sabeltannsko.
En funksjonær ser utfordringen med to aktive unger og
de voksne med hendene fulle med søknadespapir
og hjelper oss foran de 200 som står i kø.

Ved baggasjebåndet venter to ivrige hjelpere.
De plukker opp baggasjen og suser i full fart
på utsiden av baggasjekontrollen.
Vi følger på så fort vi kan og passerer akkurat
foran en lang trekasse med følge . . .

Utenfor flyterminalen blir vi etterlatt.
Morroa kosta noen rupier, men det var det verd.

I samme sekund som vi blir etterlatt,
er det plutselig femti ivrige selgere og taxisjåfører rundt oss.

Etter å ha løftet opp ungene og takket vennlig nei
til de oppmøtte selgerenekommer vår redningsmann.
En rolig smilende vennlig sjåfør som bare prater nepalsk.
Vi lesser opp bilen med baggasje og unger.

Så er det tut og kjør på venstre side av veien (for det meste).
Å tuting, ja det er det heile tida.
En kaotisk trafikk med biler, busser, sykkelister,
mopeder, kuer, høns og geiter i skjønn forening.

Ungene sitter fastspent og stille.
Vi skulle gjerne hattbarneseter,
men veistandaren tillater ikke en fart på over 50 km/t,
så da er det vel greit.

Her er mye å se.

En interessant og kaotisk trafikk.

Politimannen som prøver å regulere trafikken virker litt passiv.

Etter Bhaktapur, Nepals tredje største by,
blir traffikken roligere og landskapet mere kuppert.

Om det er fullt i bussen så er det alltids litt plass på taket.
Og har du med ei geit, ja da puttes den i baggasjerommet . . .

Rismarker.

Veiene blir smalere og smalere,
men tuta brukes flittig for å ivareta "sikkerheten".

Husrom er det mye av langs veien.
Alt fra konfertabelt til veldig lite konfertabelt.

Fremme i Nagarkot, på ca. 2000 meter, er det mange hoteller.
Noen med få stjerner og noen med mange stjerner.
Når vi ser dette skiltet over, så skjønner vi hva de mener . .

Vi ankommer hotellet, Fort Resort.
Et 4-stjernes hotell.
Men stjernene forsvinner idet vi ser skiltet . . .

. . . Er vi ankommet Angor Wat ?!
Vi går inn porten og optimismen råder igjen.

Lillebror og storesøster ser ut til å trives fra første stund.
Frodig, grønt og frisk god luft.
Dette blir bra.
Vi får tildelt ei hytte på nedom av hotellet.
Barnesenga vi bestilte, er blitt til ei lita bambuskrybbe
som lillebror ville ha rasert på få minutter.
Vi tar mot til oss og går opp til den vennlige driveren av hotellet.
Vi får tildelt den hytta vi allerede har sett oss ut.

Ei hytte i gammel Newari stil i to etasjer.
Vi to voksne i første etasjen og unga i hver si storseng på hemsen.
Ja ja, det går sikkert bra . . .

Detaljer fra hytta.
Utrolig stilig.

Fantastisk utsikt.

Ved klarvær ville vi sett så vidt i toppen av Mount Everest fra senga.
(Noen av oss synes det er stilig :-) )

Vi har med kjølebag, så til lunsj får unga brødskive
med kaviar eller leverpostei.

Det har vært mange mange inntrykk de siste åtte timene,
så Lillebror tar seg en velfortjent siesta
mens vi slapper av å nyter stillheten,
lyden og lukten av grønn frodig natur.

Så tar Marit en liten høneblund,
mens storesøster og pappa tar en runde i nærmiljøet.

For ei jente på snart fire år er det mye å oppleve.
Det blir klatring i trær og klapping av hund og
de vi møter foller hendene og sier Namaste.
(Etter det vi har fått det forklart er
Namaste er litt som Aloha er på Hawaii).

Her blir ei geit servert mat.

I resturanten blir vi påpasset . . .

. . . mens ivrige unger langer innpå spagetti med og uten saus.

Litt leik og rett i seng.

Unga søv og vi koser oss med Nepal Ice med lyn og torden i det fjerne.

Veldig godt øl.

I følge Lonely Planet er det 220V i Nepal.
I hytta vår er det i følge elektriker Erlend varierende
spenning fra 110 V til 180V.
Å spe på med litt ekstra lyshygge i form av talglys kan være nyttig
eller å ha ei hodelykt i nærheten til en hver tid når det er mørkt ute.
For når strømmen faller bort blir det mørkt.
Veldig mørkt.
Det erfarer en temmelig fort her på reise i Nepal.