3 dager igjen...

... til vi lander på norsk jord. Vi forbereder oss ved å se på bilder hjemmefra.

Arabic night

Endelig var det tid for kvalitetsvoksentid igjen. Vi har alliert oss med en nabo og sambygding fra Eie som barnevakt. Han er også pappaen til Storesøsters kompiser på barnehagen hjemme. Siden kone og barn sitter igjen i Sunndalen og venter på å komme nedover til Qatar i august tenkte vi at det kunne være nyttig for Johannes å ikke glemme hvordan det er å ha barn. Så da fikk han altså oppdraget om å være barnevakt for oss.

Takk for innsatsen Johannes! Unga er vel sjeldent så enkle og rolige som når du sitter barnevakt og vi lover å gjøre gjengjeld så dere også får litt kvalitetsvoksentid når AG kommer nedover til høsten.

Kvalitetsvoksentiden startet i souqen med middag på en bedre arabisk restaurant. Selvfølgelig gikk vi rett på de arabiske spesialitetene i menyen og fikk både det ene og det andre.

Forretten var hammoush og labneh med brød til. Begge deler en slags dressing/saus til å dyppe brødet i. Riktig så godt og sikkert omlag 500 kalorier vil jeg tro.

Hovedretten var enda mer spennende. Marit var godt fornøyd med synet av sin rett som var diverse kokte skanker sammen med orientalsk ris og linser. Det oste av orientalske krydderier som kanel, kardemomme og nellik. Godt var det. Erlend skulle være enda mer vågal og bestilte noe han absolutt ikke forsto hva var. Når retten dukket opp på bordet var det første og eneste han sa: "Ta her må e eta fort så e ikkje kaste opp". Marit tittet vekselvis litt bekymret bort på sin mann og matretten foran ham. Matretten så grei ut den; en slags rød bakt gryterettlignende sak med ukjent innhold. Det var visst noe med konsistensen fikk jeg fortalt fra min bedre halvdel, kombinert med noen forundelige smaker. Når vi etterpå oppdaget at retten i hovedsak besto av bløtlagt brød, skjønner jeg litt mer av hans stadig mer lidende uttrykk utover i måltidet. Vi klarte oss likevel, ingen kastet opp og begge to gikk oppreist ut av restauranten. Noens mager skvulpet mer enn andres, men sånn er det jo ofte.

Skal det være arabisk aften, så skal det være arabisk aften. Under det mottoet satte vi oss ned på en lokal fortausrestaurant for å beskue livet i gata. Der bestilte vi oss hver vår kopp med tyrkisk kaffe (noe sinnsykt godt og sinnsykt søtt selv om vi bestiller den uten sukker), arabiske småkaker og selvfølgelig vannpipe, shisha - med eplesmak. Vi syntes vi var virkelig arabiske der vi satt og svettet. Godt over 40 grader og med en luftfuktighet omtrent som en norsk badstu. Dette måtte foreviges med et fotografi. Erlend røyker og poserer med kaffekoppen og vannpipa. Alle som kjenner Erlend vet at han ikke gjør noe halvveis. Sånn er det heller ikke i dette tilfellet. Han damper som et lokomotiv fordi det skal være mye røyk i bildet for virkelig å vise til alle at her skal det jammen røykes. "Ta her har e gjort mange gange før" liksom.

Kombinasjonen vanskelige lysforhold og en kranglete blitz gjør at han, stakkaren, må posere på denne måten ganske lenge. Det er ikke før jeg oppdager et stadig økende antall svettedråper på pannen hans at jeg begynner å skjønne at noe ikke er helt som det skal være. Det ble da ikke så plutselig varmt liksom. Når han kaster seg over en diger vifte som står litt bortenfor oss og omtrent kjører hodet inn i den for å avkjøle knollen spør jeg forsiktig om han ikke er helt i form. Nei, han er visst ikke det nei. Kanskje litt mye røyk for en ellers ikke så innrøkt kropp som i utgangspunktet var litt i utakt med seg selv etter å fortært et halvt utvatnet brød. Vi sitter helt stille en stund for å se om tilstanden forverrer eller stabiliserer seg. Det roer seg heldigvis etterhvert ned og Erlend mister litt av det grønne skjæret han hadde i ansiktet et lite øyeblikk. Vi betaler for oss og tusler litt rundt i souqen før vi vender snuten hjemover.

Avslutningsvis kan jeg fortelle at det halve utvatna brødet ligger igjen langs vegen mellom Doha og Mesaieed et sted.

Nå ligger han rett ut på sofaen og sier at han bostavelig talt er mettet på arabiske kulturopplevelser for en stund.

Fornorskningsprosjekt

Selv om vi bare har vært borte i tre måneder så føler vi nok at vi har vært veldig langt bort fra det norske samfunnet nå. Dette merkes både på store og små. Livet her nede er litt annerledes. Nå er det under en uke til at vi lander på norsk jord og vi har nå startet et lite fornorskningsprosjekt i heimen. Dagens oppgave var å spise den norske nasjonalretten nummer 1; Pannekaker. Vi har riktignok ikke blåbærsyltetøy, men vi har konvertert til den midt-norske varianten med å bruke bacon inne i pannekaka. Sant, bacon er jo å ta hardt i - svinekjøtt er et ikketema her nede, men røkt og saltet storfekjøtt duger som bacon og det er kjempegodt!

Vi har dessuten strammet inn litt på disiplinen i hus 680 også. Vi må jo bli litt siviliserte slik at vi slipper inn i Norge igjen. Eller, at vi i hvertfall slipper inn til bestomor- og bestefarhjemmet på Sunndalen og Hedemarken. Storesøster gleder seg veldig til å komme hjem og skal kjøre tog med bestemor Hedemarken. Hun er nemlig blitt forespeilet at hun og bestemor skal kjøre tog sammen fra Gardemoen og opp igjen til Hedemarken. Det snakker hun ofte om og gleder seg stort.

Vi har innført noen regler her i huset og de gjelder både for store og små:

1. Ingen roping og hyling under lek eller andre situasjoner innendørs.

2. Spising og leking hører ikke sammen.

3. Spising og data hører heller ikke sammen (den er til den voksne delen av familien).

4. Når vi er sammen, er vi ordentlig sammen og det er ikke lov til å "bare" sjekke e-posten eller søke etter en hjørnesofa på finn.no (den er også til den voksne delen av familien).

5. Når vi sier "vent litt, jeg må bare bli ferdig med dette her", så må vi kommer tilbake når vi er ferdig med "dette her".

6. Vi vasker hendene etter å ha vært på do og før hvert måltid. Den gjelder også forøvrig hele familien, men mor sjøl kontrollerer ikke hendene til far sjøl ved å lukte på dem regelmessig.

Belønning for ønsket adferd er et smilefjes på et ark som er hengt opp på veggen. Førstemann til 10 smileansikter får velge seg ut en premie på en lokal lekebutikk.

Foreløpig er det Storesøster som leder stort med hele 4 smileansikter på bare to dager. Lillebror konkurrerer litt i sin egen divisjon og er ikke med i skjemaveldet, selv om de samme reglene gjelder også for ham.

Så nå håper vi at vi blir så siviliserte at vi får komme inn på besøk rundt omkring i sommer! Kanskje vi må avlegge troskapsed for det det norske sammfunnet og flagget vi også?!

Tur i parken den grønne

Vi skal snart heim på ferie til en mere grønn verden.

Etter mye sandliv må øynene vennes til det grønne element,

så vi ikke får sjokk når vi lander på Gardermoen :-).

Ettermiddagsturen går derfor til parken i Al Wakra.

Ungene leker og har det gøy.

Så tar vi den store vandringsturen rundt hele parken.

Sola går ned og aftenbønnen starter.

Lillebror er fornøyd der han vandrer

rundt med sin vannflaske i 40 grader.

I parken opplever vi vår første "skog" på tre måneder.

Fantastisk herlig.

Skogduft og kvitrende fugler.

Parken er også en yndet treningsområde

for de svartkledde damer med Nike joggesko.

Et herlig "syndig" sted

Vi stopper utenfor Sheraton hotel i Doha.

Vi tar heisen ned i kjelleren.

Det er helt stille.

Et lite skilt sier: Irish Pub.

Vi går inn.

En brun pub åpenbares.

Livlig musikk setter trommehinnene i sving.

Mye folk og ingen røykelov.

Et herlig "syndig" sted.

Marit og Kilkenny.

For oss i Qatar ble den årlige firmasommerfesten på Leikvin

til en kveld på Irish Pub.

Suksess !

Kunstutstilling og sommerfest

I dag var dagen for den store kunstutstillingen. Storesøster har ventet lenge på endelig kunne presentere alt det hun har kreert i barnehagen denne tida i Qatar. Lillebror og mamma ble med på utstillingen mens far sjøl holdt seg hjemme på sofaen og var syk og holdt seg hjemme. Her er noen smakebiter av årets produksjon.

Etterpå var det sommerfest på klubben med servering og taler. En velfortjent takk ble rettet til vår alles kjære Turid som nå drar tilbake til Norge etter et år her nede. Barnehagen hadde ikke vært det samme uten henne og hennes pågangsmot og entusiasme. Vi kommer til å savne henne, både store og små. Nå er vi imidlertid så heldige at Turid er vår sambygding hjemme i Norge også så vi skal ha glade av å ha henne i nærmiljøet også etter Qataroppholdet.

Det var også utdeling av diverse bilder og tegninger til unga. Her er det Storesøster som får sanghefte og tegninger av selveste Turid.

En flott bukett med flinke barnehageansatte. Vi takker for året som har vært og ser fram til å møtes igjen til høsten. En hektisk, men fin sommeravslutning for barnehageåret her nede.

Barnevakt og coffee shop

Eirin, barnevakten er på plass.

Marit og jeg drar til vår stamplass, Coffee shop´n i Al Wakra.

Ikke akkurat Amsterdam, heller ikke Oslo,

men en plass som har tendenser til å være litt vestlig,

men som ikke er det.

Vi er absolutt midt i østen.

Og bønnetårn er det over alt.

Vi sitter ute med utsikt rett inn i motorveien.

Fartsgrensen er 80 km/t, men den reele farten er mye høyere.

Kl er ca. 20 og temperaturen er falt såvidt under 40.

Vi bestiller diverse småretter.

En stor Landcruiser med sota vinduer ankommer Coffeeshop´n.

Sjåføren tuter. Og tuter. Han tuter helt til personalet kommer ut.

Han vil bestille mat og ser ingen grunn til å gå ut av bilen

nå han kan få kelneren ut til seg.

Før kelneren rekker å komme ut med maten til han,

har han allerede tuta mange ganger.

De innfødte i hvit skjortel liker å gjøre det på den måten.... :-/

Dette ser ut som en god prosjon med rømmegraut, men det er nok ikke det :-)

Men godt er det.

Og dette er "Kubba". Vet ikke helt hva det er, men godt er det også.

På andre sida av gata er det et bilverksted.
De jobber og sveiser .
Ved siden av en matbutikk.
På andre siden en møbelforretning.
I denne gata kan en nok få gjort det meste .....

Artig å sitte å betrakte en annen verden :-)

Vi slapper av med en tyrkisk kaffe og nyter en barnefri kveld.