Livet går sin gang her nede

Livet går sin gang her nede i Midtøsten, med oppturer og nedturer. Dere har hørt lite eller ingenting fra oss siden vi kom til Qatar og flyttet inn i huset vårt her i Mesaieed. Åsaken er ganske enkelt at vi rett og slett ikke har internett her i huset og det ser ikke ut til at vi skal få det heller i oversksuelig framtid. Slik er det visst her nede. Andre som flyttet inn i oktober fikk internett i januar. Med den framdriften rekker vi kanskje å surfe litt på eget nett den siste måneden før vi drar herfra. Dette er egentlig en ganske typisk historie som viser hvordan livet er her nede. Man kan irritere seg grønn over at ting ikke fungerer, man har fått lovnader som overhode ikke innfris og alt er bare kaos. Men, hvis man bruker all energi på å irritere seg over slikt, må man bare pakke sekken og dra hjem igjen. Det er ikke mulig å leve her nede og ha innstilling om at ting skal være som hjemme i moderlandet. Egentlig en ganske nyttig erfaring, tror vi. I hvertfall i ettertid, selv om det kan være veldig frustrerende når man står midt oppe i det. Her har dere to versjoner fra livet vårt her nede.

Begge versjonene er sanne og viser spennvidden mellom totalt kaos og det spennende eventyret som vi opplever her nede.

Baksiden av medaljen:
Det er tørt og goldt overalt, ingen bombe det akkurat, men det er virkelig ingenting å hvile øynene på her nede. Ingen formasjoner i naturen, ikke noe vann, nesten ikke noe grønt. Alt er oppbygd av mennesker, hele landet er en gedigen byggeplass. Vi fikk endelig flyttet inn i huset vårt og oppdager at vi ikke har internett og får beskjed om at det kommer vi nok etter all sannsynlghet ikke til å få heller. Dessuten ligger huset vårt rett bak en kjempestor rundkjøring der det går anleggstrafikk omtrent døgnet rundt. En av forutsetningen for å få permisjon var at Marit skulle ta en del relevante kurs innen kommunalteknikk. Dette er ikke mulig uten internett. Ungene begynner etter hvert i barnehage, men det viser seg snart at den følger skoleruta og tar sommerferie den 11. juni og starter ikke opp igjen før i slutten av august. Dessuten er det altfor mange unger i forhold til areal til høsten så det snakkes om at det bare blir halve plasser til høsten. Dette, i sammenheng med at lovnaden om ”normal abeidstid” for Erlend plutselig har forvandlet seg til et ønske om å jobbe fra 07.00 til 19.00, seks dager i uka, gjør at vi føler at vi har dratt ned til et eventyr som ikke riktig er slik som vi ble fortalt det hjemme i Norge.

Solskinnshistoriene:
Foreløpig har det vært herlige temperaturere. Vi har til og med opplevd forfriskende regn. Varmt ja, men det er utrolig hvor fort det går an å venne seg til det. Nå koser vi oss ute i over tredve grader og synes det er helt supert. De voksne kan sitte ute på kvelden etter at unga har lagt seg i bare t-skjorte. Nå har vi fått hagemøbler også, så nå kommer vi til å kose oss i bakhagen om kveldene. Huset er kjempebra og veldig praktisk og her har vi både egen bakgård og innendørs lekerom. Marit har kommet i gang med trening på klubben og der er det også stor sosial aktivitet, som jentelunsj på torsdager. Miljøet her nede er veldig sosalt og inkluderende og man blir ønsket velkommen overalt. Ungene storrives i barnehagen og har fått mange nye venner. Det ryktes også at det muligens kan bli en løsnig på barnehageproblematikken til høsten uten at vi har fått noe mer konkret enn det. Begge ungene sover hele natt i egne senger på samme rom og ser ut til å sette stadig mer pris på hverandre, de leker stadig mer sammen også. Det er masse unger rundt her, bare i gate vår spretter det 10-14 unger rundt hver eneste ettermiddag. Unga storkoser deg med å leke med sand og vann. Lillebror har blitt en kløpper til å løpe barbeint i gata utenfor huset her og besøker alle naboer etter tur. Alle, både lokale og tilreisende blir lette sjarmert av de lyse små krøllene til disse små ulvene i fåreklær. Trafikken i rundkjøringa har avtatt betraktelig siden vi har flyttet inn (eller så har vi blitt immune…). Den skal etter sigende har blitt lagt om så nå er det sikkert noen andre som har nærkontakt med den. Vi oppdager også at ørkenen stadig har noen grønne lunger og oaser og begynner å synes den er riktig fin og spennende. Erlend gjør det han kan for å få til en ordning med en mer familievennlig arbeidstid og vi møter stor forståelse fra arbeidsgiveren han på dette så vi har stor tro på en løsning. Nå jobber han fra 07.00 til 15.00 og det er hele familien veldig fornøyd med. Dessuten har vi oppdaget nye fritidsaktiviteter som å besøke diverse lekeland på de ulike kjøpesentrene i distriktet.