Verdens beste ektemann og universets tøffeste pappa

Jeg er heldig som fant min mann. Han var kanskje heldig som fant meg også, men det er en annen sak... Den mest hektiske småbarnsperioden er over nå. Lillebror er fire og et halvt og storesøster er seks og et halvt. De er blitt selvstendige må vesener som er sosiale og utforskende. De har vært med mye rart i løpet av sine første år og de er nysgjerrige på verden og på de fleste utfordringer. Siden de har vært med på så mye er de ikke spesielt redd for nye ting eller for spontane prosjekter. Det er kanskje det viktigste vi har gitt unga våre. Alle foreldre går vel rundt med konstant dårlig samvittighet for at det er et eller annet som skulle gjort eller gitt til unga og det er sikkert masse punkter vi som foreldre har sviktet på. Men vi har uansett gjort vårt beste og mer kan man kanskje ikke be om.

Det er fortsatt utfordringer i heimen, men det meste går lettere nå. Det går an å prate og kommunisere med unga på en annen måte enn tidligere. Selvfølgelig har vi våre diskusjoner og jeg lurer fortsatt på hvem som er sjefen i huset av og til, men stort sett (eller i hvertfall innimellom) er vi en relativt harmonisk familie bestående av 4 selvstendige individer.

Etter at den verste babyperioden varover, har far i huset framstått som en flott omsorgsperson og tydelig farsskikkelse. Han er mye mer bestemt og tydelig enn sin kone og det er noe unga trenger. Jeg er rundere i kantene, men siden ungene vet at vi er forskjellige og det er forutsigbart, er det bare et pluss. Det er ikke et mål at mor og far skal være kliss like - det er heller et mål at mor og far skal ha et felles mål.

Vi har delt oss mye og vært sammen med hver vår unge disse årene. Dette har gjort at begge ungene har hatt 100 % voksenfokus på seg selv og det har det vært behov for. Det er to energiske små personer som tilsammen ofte kan gi en overflod av energi, noen ganger i overkant av hva som er bra både for store og små. Derfor har det å dele dem vært effektfullt fordi de da ikke har behøvd å hevde seg for å bli sett. Nå ser vi imidlertid at de små fungerer stadig bedre sammen og har fine lekestunder sammen. Det blir også stadig viktigere å ha venner/venninner på besøk eller besøke andre. Både storesøster og lillebror synes det er veldig stas både å dra på besøk og ha besøk her hjemme.

Erlend er flink til å ta med unga på tur og opplevelser. Sånn som denne helga når jeg har brannvakt. I stedet for å bli sittende her hjemme fordi jeg må være hjemme, pakket de sammen og la avgårde til Sunnmøre til Erlends sommerbarndomsparadis. Da kunne jeg få jobbe mye og intenst her hjemme med det jeg vil (hage og diverse annet) mens Erlend og unga får treffe familie og oppleve nye eventyr.

Mine vakter legger noen begrensninger på familielivet. Jeg må være tilgjengelig og kjørbar når jeg har vakt og dette gir også en del føringer for de andre i familien. For eksempel må vi ha en nødløsning dersom jeg er alene med unga og det går en alarm. Samtid gir det flere fordeler, blant annet økonomisk og for ikke å glemme at jeg synes det er veldig spennende og nyttig. Dessuten fører vaktordningen til mye avspasering som brukes til å lage langhelger på hytta, spontanturer til inn- og utlandsturer, vinter- og høstferie. Dette blir enda viktigere nå som storesøster begynner på skolen og kanskje får en enda mer hektisk hverdag.

Summa summarum er vi (eller i hvertfall jeg) godt fornøgd med ordningen og veldig fornøgd med at jeg har den mannen jeg har og at vi stadig finner løsninger sammen slik at vi kan skape det gode liv her på nordvestlandet.