Overnattingstur til Øverhaugla - pinsen 2012

I pinsen syntes vi det var på tide at hele familien dro på overnattingstur - sammen. Det naturlige valget ble Øverhaugløa, vårt lille paradis på jord. Vi går rett fra utgangsdøra og rett oppover skogen og deretter oppover, oppover, oppover. Første stopp var Sæterhaugen der vi tenkte å overnatte. Men der hadde det allerede flyttet inne en familie, så vi trasket videre noen hundre høgdemeter til og kom til slutt til Øverhaugløa. Et fantastisk sted. Her er det bare jordgulv og bare en smal benk, men Erlend imponerer med å improvisere slik at alle til slutt fikk en seng å ligge i.

Nydelig sommervær på veg opp. Regnet kom akkurat som yr.no hadde sagt klokka 23.00 om kvelden og dagen etter gikk vi ned igjen i sludd. En fantastisk flott tur for både store og små.

Første etappe går gjennom skogen og opp til stien opp lia. Antrekket er sommerlig.

Det er bratt, men hverken store eller små har nevneverdige problemer. Vi har gått her mange ganger før.

Oppe ved Øverhaugløa er det klart for å få på tørre og litt varmere klær.

Om lidt er kaffen klar....

3/4 av Bråflottorna

Storesøster virkelig gløder av glede og entusiasme når hun er på tur.

Snart kveldsmat.

Lillebror sjekker fasilitetene.

Storesøster tester ut senga som er bygget opp av vedkubber og stokker.

Lillebror og mamma fikk ligge på benken.

En fornøgd Marit på tur.

Stemningsfullt og fin voksentid.

Erlend passer på at løa står rett.

Lillebror lurer på om Erlend og storesøster snart skal stå opp - frokosten er snart klar.

Storesøster kunne godt tenkt seg å ligge litt lenger i soveposen.

Frokosten er servert.

På veg ned igjen. Det er viktig å smake på vannet fra fjellet.

Storesøster er dreven og elsker å drikke iskaldt fjellvann.

Nabofamilien på Sæterhaugen nøt formiddagen på sitt hotell.

Returen gikk via Horrvika og det var bratt ned og bratt opp fra elva.

Bare litt skogstur igjen nå så er vi hjemme.

Hagevandring i juli

Siden det siste blogginnlegget mitt faktisk var en hagevandring i mars, tenkte jeg at det kunne vært greit å ta en statusoppdatering på hagen nå i juli.

Hagen begynner å ta form og jeg ser at arbeidet som jeg har lagt ned de to-tre siste årene begynner å gi resultater. Jeg har bevisst plantet tett og forsøkt å forbedre jorda med tilsats av kugjødselkompost og gressklipp, samt ny jord om våren. Jeg la ikke inn noe energi i å lage flott dype bed når vi etablerte hagen og det har jeg nok fått svi for i ettertid. Jeg skulle sikkert ha planlagt bedre, men slik er det engang når man skal etablere hage for første gang - jeg lærer i hvertfall underveis. Tett planting og at jeg har vært relativt flink til å luke tidligere har gjort at jeg nå kan høste av det arbeidet som ble gjort tidligere. Nå har de fleste staudene vokst seg store og delvis kommet helt inntil hverandre slik at det ikke lenger er plass til ugras. Og det er jeg glad for og det er sikkert staudene også glade for. Nå ser jeg at jeg har kommet til fase to i en hageeiers arbeid. Jeg ser at noen stauder ikke passer der de står, enten de er for store eller for små. Noen må flyttes til andre bed, noen må flyttes bak i bedet og noen må flyttes lenger fram. Har skjønt at poenget er å dokumentere underveis og notere seg hva som står hvor og hva/hvem som skal flyttes hvor. I fjor vet jeg et jeg tenkte at den hostaen som står midt i bedet enten burde flyttes helt bort (og inn i et eget bed) eller helt bakerst i bedet fordi den var så stor. Men når den kom i år, så den så liten og unnselig ut at jeg lot den få bli hvor den var. Nå har den imidlertid blitt stor og sterk og skviser vekk de fleste av sine naboer. Til høsten må den bort. Tror den skal få en helt egen plass der den bare kan være så stor og sterk som den bare vil uten at den plager andre. Det er da egentlig et luksusproblem at plantene vokser over evne - i hvertfall for en liten hagenovise som meg.

Det var storesøster som var med og komponerte sammensetningen i alle krukkene i år og jeg må si at jeg er meget imponert over resultatet. Hun har et fint blikk for hvilke farger og type planter som passer sammen.

Og så en ting til før vi begynner vandringen - jeg brukte tid på å rotere alle bildene før de ble lagt inn i bloggen, men jeg ser nå at de av en eller annen grunn ikke er rotert. Valget sto da mellom å ta det hele på nytt (noe som høgst sannsynlig hadde gitt akkurat samme resultat og at jeg nok en gang hadde blitt lei av bloggingen før jeg i det hele tatt hadde kommet igang igjen) eller bare gjøre innleget ferdig slik det var (med bilder "på skjeve"). Jeg valgte det siste. Vi får se om jeg finner ut av det senere.

Det er grått og trist vær i dag med lett yr. Varmt og fuktig vær de siste ukene har ført til at omtrent en trillion knott har bosatt seg her hos oss. Derfor har jeg gleden av å invitere på denne hagevandringen, helt fri for knott og uten fare for å bli blaut på beina.

God tur!

Den aller første krukken som storesøster satte sammen - soltema.

Oransje og hvitt i kaskader.

Prosjekt "bort med båsfølelsen og slipp plenen inn til verandaen" har gitt dette resultatet. Det ser fortsatt litt rotete ut, men plenen er nysådd og skal vokse seg litt kraftigere før den klippes. Legg foreøvrig også merke til storesøsters krukker nederst til venstre - tema fiolett (som er favoritten nå - rosa er barnslig).

Georginer/Marit - sneglene: 1-1. Sneglene ledet lenge og siden Marit inntok en litt buddhistisk holdning til problemet med å kjærlig ta sneglene med seg over gjerdet med beskjed om ikke å komme tilbake, så det lenge ut til at sneglene kom til å vinne. Nå har jeg imidlertid lagt buddismen på hylla og gått mer drastisk til verks. Per i dag ser det ut til at jeg leder....

Jeg lagde et rose- og lavendelbed mot saubeitet i fjor og med en god vinterdyne av kugjødselkompost rundt beina i vinter, ser det ut til at rosene har tenkt å være greie mot meg og vise seg fra sin beste side. Tidligere i sommer hadde jeg en intens krig mot lus, men den ser det faktisk ut til at jeg har vunnet.

Lavende - absolutt min favoritt - både utseende og lukt.

Oppdaget til min fortvilelse at det spankulerte et par lus på denne når jeg zoomet opp bildet. De er nok ikke lenger blant oss etter at dette innlegget er publisert....

Roser og lavendel i skjønn forening. Det sies at lukten av lavendel skal holde lusene vekk fra rosene, men jeg vet ikke om det akkurat har gitt den ønskede effekten, men vakkert er det jo.

Jeg forsøker febrilsk å dekke over våre "skrekk og gru så stygge stolper til å holde verandaen oppe" med klematis. De er i hvertfall mange ganger større allerede nå enn de noen gang var i fjor. Blir spennende å se om de rekker å blomstre før de faller døde om av visne-syken...

Pionene blomstrer for første gang i år og det var en stor begivenhet. Pioner er også en stor favoritt. To er kjøpt og en er fått av svigermor.

Kattemynte og busknellik. Førstnevnte lukter godt og tiltrekker seg det meste som har vinger.

Liljer har jeg mye av, men dette er den eneste som blomstrer allerede.

Sølvarve som jeg har fått fra naboens hage.

Torskemunn som jeg fikk av min svigerinne med streng beskjed om at jeg plantet den på eget ansvar. Jeg skjønner hva hun mener - den sprer seg som ugras og kryper inn i alt og alle og det er et svare strev å holde den på plass. Men tanken min var at den skulle få gå løpsk inne blant steinene i murene og der passer den fint.

Mitt aller første bed i hagen her på Skogly. Mye arvede stauder fra fjern og nær her.

Denne klatrerosa er det eneste som står igjen fra hagen før vi endevendte den og derfor betyr den så mye for meg. Og den har virkelig slått til å år. Jeg har plantet lilla klematis som klatrer og slynger seg inn blant de hvite rosene og jeg har håp om at kanskje kan klare å koordinere blomstingen slik at det blir skikkelig tøfft. Hvis ikke, så kan de bare får blomstre hver for seg, sikkert fint det også.

Sommerhelg i Storlidalen

Systemet har endre seg litt siden siste vi var her inne så nå kommer alle bilda i feil rekkefølge, men pyttsann, det viktigset er vel at det endelig blir et nytt blogginnlegg...

Altså. Storesøster har vært på Hedemarken ei uke og vi skulle gjenforenes alle sammen. det skulle skje ved at bestemor og bestefar Hedemarken, Storesøster og søskenbarn Emilie skulle komme opp til hytta vår i Storlidalen.

Det ble et hyggelig gjensyn med både Emilie, Storesøster, besteforeldre, hytta og lille Pelsdott (babykanin som storesøster fikk mens hun var på Hedemarken).

Gutta boys (Erlend, bestefar og lillebror) gikk tur opp til Kvannflatløa og deretter videre mot Kvannflatbruna og Terjebu. Fortsatt en god del snø i fjellet, men sauene lider ingen nød.

Det begynner å bli fint og grønt i fjellet nå.

Rast ved varden på Kvannflatbruna.

Alltid moro med snø, uansett om vi er i desember eller juli.

Frokost. Mamma ser sur ut, men hun er bare opptatt med å snakke i telefonen.

Vedhøgst og rydding av skogsavfall. Lillebror tar i et tak.

Lillebror stabler ved på eget initiativ.

Vår, trallallala...

Det har ikke vært den helt store vinteren med tanke på snømengder og kulde. Det betyr at våren liksom har ligget der, latent, i lang tid. Påskeliljene i hagen har blomstret i hele vinter og siden snøen ikke har lagt seg over lang tid, er vi nesten vant til å se gresset og døde planterester. Men her i helga var det akkurat som om vi oppdaget at det var blitt vår. Vi er jo tross alt kommet nesten helt til slutten av den første vårmåneden. Vi har diverse prosjekter i hagen - Erlend skal rive en del av rekkverket på verandaen slik at verandaen blir en mer integrert del av hagen. Rekkverket på verandaen vår er veldig massivt og det føles nesten som en vegg. Ved å åpne opp den ene siden av verandaen, samtidig som vi gjør steinmuren rundt hagen litt lavere, håper vi at dette skal gi et litt mykere og mer åpen preg i hagen.

Marit og unga har rensket i bed og fjernet gamle planterester. Det dukket opp nye spirer og skudd overalt så dette ser riktig så lovende ut. Dessuten er rosebusker og klematiser beskjært. Nå kribler det i fingra etter å få satt de første stemorene ut i potter. Vi får holde ut til etter påske.

Den øverste raden av steiner fjernes slik at muren blir lavere. Her skal det fylles på med jord og diverse krypende studer skal få flytte tilbake.



Steinene fra muren har gjenoppstått som ny støttemur lenger ned i hagen. Erlend begynner å bli en dyktig steinlegger.


Her er rekkverket (som er som en vegg) blitt fjernet. Nå skal verandaen og hagen gå i ett, noe som vil gi en mye bedre åpen følelse.

Arbeidet med å sette løk i fjor høst har gitt resultater. Det dukker opp løkplanter på steder jeg ikke engang husker at jeg la dem.

Endelig har jeg fått til noe litt mer parmanent til bedet langs trappa opp til inngangsdøra. Her skal det bli både påskeliljer, narsisser og tulipaner.

Tulipaner og divesre annet i krukke utenfor inngangsdøra.

Bedet blir adskilig penere etter at vi har fått fjernet alle de gamle planterestene (eller vinterdyna som unga kaller det).

Rislapper på verandaen er en sikker vinner hver gang. Et stort berg med lapper ble fortært på kort tid.

Skal, skal ikke

Vi har hatt mye glede av bloggen vår og det har vi inntrykk av en del andre har også. Spesielt i melankolske stunder har det vært artig å sett tilbake på bilder og kommentarer fra ting vi har opplevd. Det var i utgangspunktet det faktum at vi skulle bo et år i utlandet, langt vekk fra venner og kjente, som gjorde at vi startet med bloggingen. Det utviklet seg etterhvert til en daglig rutine å legge ut et blogginnlegg med jevne mellomrom.

Etter at vi kom tilbake og begge har stertet opp med jobb, samt diverse andre prosjekter, har det blitt vanskeligere å prioritere bloggen. Begge vi voksne sitter mye på data gjennom arbeidsdagen så det er ikke førsteprioritet å starte opp igjen når man er ferdig med middag, oppvask og legging av ungen.

Men stadig er vi inne og titter på gamle historier. Vi kurer på hvordan været var i forrige påske eller når var det egentlig vi var i Oman? Da står bloggen vår der som et oppslagsverk og dagbok med gode minner og flotte bilder.

Javel, så tar vi sjansen på å starte opp igjen, men ambisjonsnivået er lavt denne gangen. Det blir sannsynligvis ingen lange utredninger og titalls bilder i hvert innlegg. Dette nye bloggprosjektet blir vel mer en slags dagbok for oss selv og unga. Såp får vi se om vi synes det er morsomt igjen - da fortsetter vi. Dersom det bare blir pes så slutter vi.

Det kan forøvrig hende at vi kommer til å stenge bloggen vår for almennheten, men da er det selvfølgelig mulig å få adgang bare ved å spørre.

Da gjenstår det bare å ønske oss selv velkommen til bloggverdenen!

Hyttetur med tante Babs

Endelig skulle vi treffe igjen Barbro igjen - det gledet både store os små deg til. Barbro kom opp til hytta på lørdags formiddag og siden været var storslagent så tok de to voksne jentene avgjørelsen om at de ville på tur. Det ble en flott skitur opp til Høa, ingen veldig lang tur, men langnok siden damen, i tillegg til å gå på ski opp og kjøre telemark ned igjen, også skulle ha pust og energi til å skravle om alt og ingenting. Det er godt å ha slike venner som Barbro - en venn som ikke bare er en venn for meg, men som også er venn med mann og barn i tillegg. Vi er heldige som har deg Barbro.




På søndag var det fortsatt strålende sol og alle jentene (to store og en litt mindre) ville på tur til Løa. Det er et yndet turmål for kortere turer. Vi legger i veg og jeg må si at jeg blir nesten rørt av å se turgleden til Storesøster. Hun bobler over av glede og prater ustanselig mens vi går oppover skisporet. Etter å ha gått i omlag en time ser vi plutselig to kjente skikkelser bak oss. Det er gutta boys som også ville ut på tur og som faktisk har tatt oss igjen. I imponerende stil og med et stort smil om munnen tasser vi sammen innover i bjørkeskogen på veg mot Løa. Det er , som alltid, Storesøster som finne Løa og gjensynsgleden er stor. Dette er et sted som vi har vært mye og som er like fint til alle årstider.

En liten smøre- og drikkepause før vi tar neste kneik.

To venninner på tur - et flott vennskap og felles glede over å være på tur.



Gutta har sin egen stil. Et tau rundt magen hjelper mot bakglatte ski.

Lang, lang rekke.

Velfortjent matpause ved Løa.

Lange istapper er alltid fasinerende.

Mastermind i herlig høstvær