”Mamma, sjå her!” Storesøster som egentlig ikke er så veldig stor, men uansett størst, ser entusiastisk på meg mens hun holder opp en liten boks med grønn flytende fingermaling. Hun står oppe på en gammel trehvit Budalsstol og holder den grønne boksen framfor seg.
”Ikke åpne den lille venn, ikke, lille venn, IKKE …….. NEIIIII”
Hun er så stolt, hun kan åpne boksen sjøl, skrur den helt opp og løfter av lokket og holde boksen med strak hånd over seg. Så bikkes den sakte, mens mamma i sakte kino ser malingen strømme ut av boksen og ned på stolen. Like sakte føles mammas respons. Hun hiver fra seg det hun driver med og rykker opp fra stolen og kaster seg mot katastrofeområdet, men selvfølgelig, altfor seint.
”Oi”, sier den lille storesøsteren mens hun står med begge føttene to centimer fra en stadig voksende grønn dam på stolen.
”Stå rolig, ikke rør deg, ikke tråkk oppi, ikke, tråkk, IKKE…….”
”Artig”, sier hun mens to små føtter med tilhørende ti små barnetær plasker oppi den grønne dammen, Splæsj, splæsj.
”Tåa grønn ….. stolen grønn…. artig”.
Mamma stormer mot henne og løfter storesøster rett opp fra stolen for å hindre at sølet utvikler seg til nye dimensjoner.
”Mamma sint?”
”Ja, mamma sint, jeg sa du skulle stå rolig”.
”Artig grønn tå mamma”.”
Det bærer rett inn i dusjkabinettet og vannet farges grønt. ”Artig, grønt vann mamma”. Hender og føtter vaskes og skrubbes.
”Artig vaske tåa mamma”.
Tilbake på kjøkkenet er det stolen sin tur. Storesøster har skjønt at dette er en akuttsituasjon som krever umiddelbar handling. Hun finner det første og beste som kan brukes til å tørke med, selv om det er lillebrors genser. ”Nei, ikke tørk med den, ikke, IKKE, vær så snill å gå vekk til mamma er ferdig lille venn”. Men hun gir seg ikke så lett. Det er tydelig at mamma trenger hjelp og lillebrors gulpeklut hives inn i seansen. Mamma bløtlegger stolen og forsøker å tørke opp det meste av malingen mens jentungen forsøksvis holdes på en armlengdes avstand. Mamma skrubber den resterende malingen med vann, zalo og skrubb. Den lille hjelperen iler til med potetskrubben og hiver seg inn i redningsaksjonen for stolen. Nå er jenta, mammaen, potetskrubben, kjøkkenskapet, gulvet og selvfølgelig stolen … grønn.
Etter en stund med såpeskum og vannsøl kan vi imidlertid avblåse den verste krisen og roen kan igjen senke seg over vårt hjem.
”Kan e male nå mamma?”
”NEI”
”Ikke åpne den lille venn, ikke, lille venn, IKKE …….. NEIIIII”
Hun er så stolt, hun kan åpne boksen sjøl, skrur den helt opp og løfter av lokket og holde boksen med strak hånd over seg. Så bikkes den sakte, mens mamma i sakte kino ser malingen strømme ut av boksen og ned på stolen. Like sakte føles mammas respons. Hun hiver fra seg det hun driver med og rykker opp fra stolen og kaster seg mot katastrofeområdet, men selvfølgelig, altfor seint.
”Oi”, sier den lille storesøsteren mens hun står med begge føttene to centimer fra en stadig voksende grønn dam på stolen.
”Stå rolig, ikke rør deg, ikke tråkk oppi, ikke, tråkk, IKKE…….”
”Artig”, sier hun mens to små føtter med tilhørende ti små barnetær plasker oppi den grønne dammen, Splæsj, splæsj.
”Tåa grønn ….. stolen grønn…. artig”.
Mamma stormer mot henne og løfter storesøster rett opp fra stolen for å hindre at sølet utvikler seg til nye dimensjoner.
”Mamma sint?”
”Ja, mamma sint, jeg sa du skulle stå rolig”.
”Artig grønn tå mamma”.”
Det bærer rett inn i dusjkabinettet og vannet farges grønt. ”Artig, grønt vann mamma”. Hender og føtter vaskes og skrubbes.
”Artig vaske tåa mamma”.
Tilbake på kjøkkenet er det stolen sin tur. Storesøster har skjønt at dette er en akuttsituasjon som krever umiddelbar handling. Hun finner det første og beste som kan brukes til å tørke med, selv om det er lillebrors genser. ”Nei, ikke tørk med den, ikke, IKKE, vær så snill å gå vekk til mamma er ferdig lille venn”. Men hun gir seg ikke så lett. Det er tydelig at mamma trenger hjelp og lillebrors gulpeklut hives inn i seansen. Mamma bløtlegger stolen og forsøker å tørke opp det meste av malingen mens jentungen forsøksvis holdes på en armlengdes avstand. Mamma skrubber den resterende malingen med vann, zalo og skrubb. Den lille hjelperen iler til med potetskrubben og hiver seg inn i redningsaksjonen for stolen. Nå er jenta, mammaen, potetskrubben, kjøkkenskapet, gulvet og selvfølgelig stolen … grønn.
Etter en stund med såpeskum og vannsøl kan vi imidlertid avblåse den verste krisen og roen kan igjen senke seg over vårt hjem.
”Kan e male nå mamma?”
”NEI”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar