Det går stadig framover

Vi starter dagen med en liten ekstra frokost før frokosten for å stagge den verste sulten hos villdyrene. Vi inntar den som en piknik med utsikt over Doha fra vårt hotellrom i åttende etasje.



Flyplassen er en av de nærmeste naboene og flyene kommer tett. Derfor er det helt naturlig at Lillebrors første ord var "fy".



I går hentet Erlend ut den nye bilen og det er denne vi skal ha under hele oppholdet. Den er kliss lik bilen til alle andre som jobber i Qatalum, så her gjelder det å pugge registreringsnummeret. Vi kjørte en liten tur gjennom ørkenen og kom fram til havet på den andre siden. Storesøster lo nesten hele veien; delvis på grunn av at pappaen aksellererte med kraftig motor (hun er ikke så godt vant stakkar og er glad hun kommer opp Modalen på vei til barnehagen hjemme over 60 km/t) og dels fordi det etterhvert gikk opp for henne at Qatar faktisk er en gedigen sandkasse. Vi har forsøkt å fortelle henne det hjemme i Norge, men hun har vært overbevist om at det bare var en røverhistorie fra vår side.



Det er på tide å begynne med rengjøring og klargjøring av huset. Siden flyttelasset med diverse leker ikke har kommet ennå, måtte vi innom en lekebutikk for å kjøpe noe som kunne sysselsette våre to håpefulle mens vi får gjort unna litt. 50 % av lekene fungerte når vi kom hjem fra butikken og vi bør vel være fornøyde med det.

"Hjemme" på hotellet er det fortsatt stas med all sanda.

Gutta boys har trukket seg tilbake og nyter skyggen på benken.

Vi har fantastisk flotte naboer (her på hotellet og etterhvert også i huset vårt) og det er stor stas for både Storesøster og Lillebror å ha noen større idealer å se opp til. De er kjempeflinke med unger i tillegg og er virkelig et lyspunkt for ungene her nede.

Vaskekjærringa er ferdig med rundvasken på kjøkkenet. Vet ikke hvor mange ganger jeg skiftet vann, men det var ganske mange ganger. Alt er sikkert like støvete igjen etter det første vindkastet, men jeg kan i hvertfall nyte tanken om at jeg en gang hadde et renvasket hus. Dette blir etter all sannsynlighet og etter alle forhåpninger første og siste gangen jeg snakker om husarbeid under vårt opphold her nede. Husmorgenet (hvis jeg er i besittelse av noe sånt) ble lagt igjen hjemme på Skogly.

Vi ventet forgjeves på at flyttelasset vårt skulle komme i dag. Lovnaden var mellom tre og fire i dag, men klokka halv sju måtte vi bare pakke sammen og dra tilbake til hotellet; ungene var sultne og trøtte og det var i grunnen vi voksne også. Flyttelasset kom imidlertid klokka halv ti og at det faktisk kom den dagen det ble sagt i første omgang er faktisk en liten sensasjon. Så vi er godt fornøyde vi. Den gode naboen låste inn kassene så nå står de inne på kjøkkenet vårt og venter på oss til i morgen.

Det var storstilt feiring av Irlands nasjonaldag (St. Patriks Day) når vi kom tilbake til hotellet. Det var sjokolade til alle, store og små og Lillebror koste seg stort og gleder seg allerede til neste feiring av ett eller annet, samme hva det er bare det er sjokolade på menyen.